St. Bernardus

Historien forteller at St Sixtus Abdij var i elendig forfatning etter den tyske okkupasjonen under 2.verdenskrig. Både klosteret og området rundt trengte oppgradering, og munkene trengte et nytt sted å produsere sitt øl. En avtale ble inngått med Brouwerij St Bernardus i 1946. Avtalen ble fornyet med 30 år i 1962, men ble ikke fornyet da den løp ut i 1992. St Bernardus måtte da overlate bryggingen til munkene på Westvleteren-klosteret, St Sixtus Abdij. Trappistmunkene hadde i tillegg bestemt at kun øl som var brygget innenfor et Trappistklosters 4 vegger og under kontroll av trappistmunker, kunne få betegnelsen Trappistøl. St Bernardus måtte nå stå på egne ben, og de fortsatte å brygge sitt øl uten det prestisjetunge trappist-stempelet. Bryggeriet har imidlertid hatt stor suksess og nydt godt av en bred anerkjennelse for sine øl. Ironisk nok bruker St Bernardus fremdeles den originale Westvleteren/St Sixtus-gjæren, mens Westvleteren/St Sixtus har brukt Westmalles gjær siden tidlig 1990-tall. Med en salgsøkning på 10-15% pr år på 2000-tallet har St Bernardus nå doblet produksjonen og blir heldigvis mer og mer tilgjengelig.